Legemiddeldonasjon er et program som går ut på å gi legemidler og medisinsk utstyr til U-land eller land som er rammet av kriser (1, 2). Returnerte legemidler fra vanlige pasienter kan også bli samlet inn og donert bort (4). Likevel finnes det ikke apoteker i Norge som driver med legemiddeldonasjon, fordi de kaster medisiner som er til overs. Dette gjør de fordi det er visse retningslinjer som de må forholde seg til dersom de skal gjennomføre en legemiddeldonasjon. Medisiner som sendes kan doneres av ulike instanser. De kan blir donert av farmasøytiske selskaper, staten, enkeltpersoner, veldedige organisasjoner, bistandsorganisasjoner og legemiddelfirmaer som f.eks. apotek (3 , 5).
Tidligere donasjoner og status i dag
I flere tiår har forskjellige land og organisasjoner drevet med legemiddeldonasjon. Til tross for at den har gode hensikter, så har den likevel skapt mer problemer enn det den har vært til hjelp. Årsaken til at det har blitt slik, er at de medisinene som blir sendt til utviklingslandene er som oftest medisiner som mottakerlandene ikke trenger eller har bruk for.
Granås og Bakken (2013; s.280) skriver om situasjonen i Armenia etter jordskjelvkatastrofen i 1988. Landet fikk tilsendt tonnevis av legemidler, som var over grensen for behovet. Av disse var 8 % gått ut på dato og 4 % ble ødelagt på grunn av frost. Av de resterende 88 % var 42 % brukbare under en nødsituasjon (6). Denne hendelsen vekket en del oppmerksomhet på grunn av de negative konsekvensene den førte til (1). Et annet eksempel på et donasjonsproblem skjedde under uavhengighetskrigen i Eritrea i 1989. Store mengder utgåtte legemidler ble sendt til dette landet, og det førte til at landet måtte bruke et halvt år på å bli kvitt kun en del av hele donasjonen (6).
Ifølge Granås og Bakken (2013; s.280) har det senere kommet flere og verre rapporterte tilstander fra land som f.eks. Bosnia, Indonesia, Tyrkia og Palestina. Fra 1992-1995 var Bosnia et land som opplevde mislykket legemiddeldonasjon. Landet satt igjen med 800 tonn legemidler som var ubrukelige. I tillegg så måtte de bruke store summer for å bli kvitt legemidlene på en forsvarlig måte. For å utføre dette så måtte de da få støtte fra EU. I 2004 skjedde det noe liknende i Indonesia, etter tsunamien. De fikk tilsendt 600 tonn legemidler som enten hadde gått ut på dato eller hadde veldig kort holdbarhet (6).
I tillegg til problemer som har med tilsending av for mange legemidler, og kostnadene som må brukes for å destruere dem, så har det vært andre tilfeller der legemiddeldonasjon har ført til personlige skader. For eksempel så mottok Sudan i 1990 legemidler som var merket på fransk og som til og med var delvis brukt. Hendelsen skapte problemer siden fransk ikke var et språk som ble brukt av den sudanske befolkningen. Mange av legemidlene var ikke relevante for situasjonen og noen av dem var farlige. Et annet eksempel er fra Litauen i 1993 der noen kvinner mistet synet sitt midlertidig etter å ha brukt donerte legemidler. Dette var på grunn av en misforståelse for hva legemidlene skulle brukes for (6).
De følgende landene kan mene at industriland bruker slike anledninger til å kunne sende bort legemidler som de ikke vil ha slik at de kan bli kvitt de. De legemidlene som ikke selger godt og som det er mye av, kan de velge å sende bort. På denne måten kan de få plass til å produsere nye medisiner som har større etterspørsel, og som de kan selge med høyere priser. Når mottakerland får tilsendt legemidler, må de hente inn sine egne fagfolk som har kunnskap om medisiner, betale frakt selv og sørge for å få registeret dem selv. Problemene som legemiddeldonasjoner har skapt har ført til at WHO, verdens helseorganisasjon, har innført internasjonale retningslinjer. Disse er ikke bindene og har derfor ikke ført til store forbedringer innenfor dette emnet (1).
Retningslinjer
På grunn av tilstandsrapportene på de dårlige donasjonene som har blitt gjennomført opp gjennom tidene (1), lagde WHO i 1996 internasjonale retningslinjer for legemiddeldonasjoner. Den andre utgaven kom i 1999 (6), og de internasjonale retningslinjene ble sist revidert i 2010 og publisert i 2011 (7). Norge var et av landene som også lagde nasjonale retningslinjer (rundkskriv IK-17/97) (1).
Målet med retningslinjene er å forbedre kvaliteten på legemiddeldonasjoner, ikke å stoppe dem. Både WHOs internasjonale retningslinjer og de norske retningslinjene bygger på fire grunnprinsipper:
1. Maksimalt utbytte for mottaker i størst mulig grad.
Alle donasjoner bør være relevante for mottakerland og skje etter uttrykt behov. Mengde av legemidler som blir donert skal også være tilpasset mottakerlandets behov. Donasjoner som ikke er oppfordret frarådes. Mottakerland skal altså gi samtykke på donasjonen på forhånd før lege
midler sendes. Dette gir mottakerland mulighet til åavslå eventuell donasjon av legemidler. Hvis ikke så blir store mengder av ubrukelige legemidler sendes til spesielt fattige land, som igjen må bruke enorme penger for å bli kvitt spesialavfallet på en forsvarlig måte. Ofte blir fattige land en søppelbøtte for legemidler som ikke kan brukes i vesten.
Ved krisesituasjoner trenger ikke dette kravet å gjelde, så lenge legemidlene som sendes er på FNs liste over legemidler som kan sendes i krisesituasjoner (7).
2. Respekt for mottakers behov og autoritet.
De fleste helsearbeidere i mottakerland har liten opplæring i for eksempel å begrene dosering av andre styrker. Der opplært i å bruke bestemte legemiddelformer (f eks. tabletter, stikkpiller, miksturer) og styrker, og kan ikke stadig skifte behandlingsopplegg. Så derfor om det er mulig, bør legemidlene som sendes være i de samme formene og styrkene som er vanlig å bruke i mottakerlandet. Det samme gjelder språket altså legemidler bør merkes med et språk som mottakerlandet forstår. Uforståelig språk skaper forvirring og vanskelighet for feilbruk og feildosering. 19
Det er også viktig at legemidler som inngår i slike donasjoner ikke er returmedisin fra pasienter. Holdbarheten på disse legemidlene bør være minst 1 år fra når legemidlene ankommer mottakerland. Utløpsdato skaper med hensyn til lagringsplass, og det krever ressurser å destruere legemidlene. 18
3. Krav til at kvalitet skal være likt for alle - dersom et legemiddel ikke er av bra nok kvalitet for donorland, er det heller ikke bra nok til å doneres (**7**).
Det er viktig at legemidlene som sendes er godkjente for bruk i mottakerlandet. De skal være oppført på den nasjonale legemiddelliste eller WHO sin liste over essensielle legemidler. Med tanke på dette, er det viktig at sender tenker på at regelverk i mottakerland kan være forskjellige fra giverlandet sitt, f.eks. når det gjelder klassifisering av narkotiske stoffer 15. Unntak fra dette er når nye sykdommer oppstår og legemidler for behandling av dem ikke nødvendigvis er godkjente enda.
Vi kan si at legemiddeldonasjoner er unødvendige når de skaper mer problemer enn de er til nytte. Kravene til legemidler som doneres er forskjellig fra kravene til for eksempel mat og klær. Legemidler kan være farlige hvis de ikke brukes og håndteres på en forsvarlig måte.
4. Effektiv kommunikasjon mellom sender og mottaker
Retningslinjene er nødvendige av flere årsaker. Sender av legemidler kan mene vel, men er ikke nødvendigvis klar over mulige negative konsekvenser som kan forekomme. Dette kan da være forårsaket av dårlig kommunikasjon mellom sender og mottaker. Sender bruker kommunikasjonen som et virkemiddel for å nå fram til mottakeren med et budskap. Budskapet bør være så klart som mulig. Hvis budskapet ikke kommer frem riktig så blir kommunikasjon dårlig som kan føre til at unødvendige donasjoner skjer.
Norges bidrag
Statens Legemiddelverk gir eksporttillatelse på legemidler og er opptatt av å sikre at gavesendinger fra Norge skal være etisk og faglig forsvarlige. Statens Legemiddelverk er underlagt helse- og omsorgsdepartementet, og har som oppgave i å sikre god kvalitet ved behandling med legemidler.
Norge følger retningslinjene som er satt av WHO, og de sier at enkeltpersoner ikke kan donere legemidler til andre land – det er kun Legemiddelverket bestemmer hvem og hva som skal gis bort. Det er mange faktorer som fører til at enkeltpersoner ikke kan donere bort legemidler; bruksanvisning er på norsk, alle sjekkpunkter må være kontrollert – hvis man skal donere bort vaksiner må man passe på at vaksinen holder optimal temperatur gjennom hele reisen og destrueringskostnader. (12)
Men det finnes organisasjoner som jobber for å bedre tilstanden i u-land:
Farmasøyter uten grenser (FUG) er en organisasjon som bidrar med hjelp i land som Zambia, Mali og Ghana. Farmasøyter uten grenser har høy kompetanse innen legemiddelområdet, og er en uavhengig organisasjon. De bidrar ikke direkte med donasjon av legemidler- fordi det krever et tett samarbeid, der det må være samsvar mellom donasjon og behov.(13)
Mennesker i Norge kan donere penger til organisasjonen ved å enten være medlem eller bare donere et eller flere enkeltbeløp. Disse pengene blir da brukt på å kjøpe legemidler fra lokale leverandører ut fra det enkelte helsesentrets behov.
Det er ikke bare farmasøyter uten grenser som bidrar med hjelp i land som har behov for legemidler. Vi har Norges Røde Kors, som har en lang og sterk tradisjon på å svare hurtig ved ulike kriser og katastrofer der det er behov for helsehjelp verden over.(23)
Kirkens nødhjelp, som hjelper til i land som Afghanistan, Etiopia, Haiti, Kenya, Kongo og Malawi.(24)
Andre organisasjoner som hjelper til er: Norsk folkehjelp, Flyktinghjelpen og Leger Uten Grenser.
Disse organisasjonene har alle til felles at de ikke frakter med legemidler fra Norge, de bruker en andel av pengene de har samlet inn til å kjøpe medisiner lokalt.
Ansvar i krisesituasjoner
Det er ingen spesifikke institusjoner eller organisasjoner som har lovpålagt ansvar for å koordinere legemiddeldonasjon, dette er hovedsakelig basert på frivillig arbeid. Legemiddelfirmaer kan donere legemidler, enten direkte eller gjennom frivillige organisasjoner (f.eks. FUG). I tillegg kan også legemiddeldonasjoner komme i form av bistand fra myndigheter (5)
WHO har laget egne retningslinjer for legemiddeldonasjon. Dette er ikke internasjonalt regulerende lover, men en guide for hvordan arbeidet bør foregå, blant annet for at mottakerlandet skal få mest mulig utbytte av hjelpen. Land, organisasjoner og firmaer som donerer legemidler oppfordres derfor til å følge disse retningslinjene.
Selv om legemiddeldonasjon gjerne er velment, er ikke alltid donorene klare over hvilke negative konsekvenser det kan føre til for mottakerlandene. Et stort problem opp igjennom årene har vært donering av ubrukelige legemidler, slik som medisiner merket på fremmede språk eller som ikke er kjent for helsepersonellet i mottakerområdet, medisiner med svært kort holdbarhet eller som allerede er utgått på dato og medisiner som det ikke har vært behov for i det kriserammede området. De største årsakene til at disse problemene er så vanlige, er at mange tror at u-land og kriserammede områder kan dra nytte av hva som helst som kan doneres, og/eller at det er mangel på kommunikasjon mellom donor og mottaker og dårlig koordinering av arbeidet. Dette fører da til at unyttige legemidler doneres, og mottakerlandet blir sittende igjen med mer arbeid og større utgifter for å måtte kvitte seg med disse legemidlene på en forsvarlig måte i ettertid. (7)
For å unngå disse problemene, oppfordres det, i tillegg til å følge retningslinjene, å inngå et samarbeid med Global Health Cluster, som også er organisert av WHO. Global Health Cluster består av forskjellige organisasjoner som samarbeider om helsetiltak i kriserammede områder. GHC bidrar til at organisasjonene samarbeider og kommuniserer mer med lokale helsemyndigheter, og legger til rette for et mer effektivt tverrfaglig samarbeid og bruk av tilgjengelige ressurser på en måte som gir større utbytte.( 22)
Det finnes 48 GHC-partnere på globalt nivå og mer enn 300 partnere på nasjonale nivåer. Disse er blant annet internasjonale organisasjoner og FN-organisasjoner (WHO, UNICEF osv.), frivillige organisasjoner, nasjonale myndigheter, Røde Kors/Røde Halvmåne, opplæringsinstitusjoner og donororganisasjoner. (13)
Hvordan bør behovet for "mat og medisiner" best dekkes i verden?
I verdenserklæringen artikkel 1 står det som følger: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Med henvisning til menneskerettighetene bør nok tilgang til mat og medisiner være en menneskerett for alle. Likevel ser vi en stor forskjell, avhengig av hvor man bor i verden i dag. Den største forskjellen ser vi mellom industrilandene og utviklingslandene. Det produseres nok mat og medisiner i verden til å sørge for at hele verdens befolkning kan leve et sunt, friskt og godt liv, men fordelingen av godene har gått galt.
I dag er 795 millioner mennesker rammet av sult i verden, videre opplever 2 milliarder mennesker manglende matsikkerhet i perioder. Barn er spesielt sårbare, og en tredjedel av alle barnedødsfall i u-land skjer på grunn av sult. De viktigste hovedårsakene til sult er naturkatastrofer, konflikter og krig. I tillegg er et underutviklet landbruk, den globale finanskrisen og klimaendringer andre viktige faktorer som har ført til en økning i antall mennesker som sulter. Det er utviklingsland i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara, hvor prosentandelen sultlidende per innbygger er høyest(10).
Kronisk sult er den største helserisikoen på verdensbasis, større enn HIV/AIDS og tuberkulose til sammen. I tillegg er opptil 2 milliarder mennesker rammet av sykdommer forårsaket av vitamin-og mineralmangel, og ifølge WHO er mangel på jern, vitamin A og sink blant de ti vanligste dødsårsakene i utviklingsland.
Sult er et løsbart problem, men det krever felles innsats på tvers av landegrenser og mellom land i den vestlige verden. Det finnes flere løsninger og Utviklingsfondet foreslår følgende tiltak for å utrydde sult i verden: Økning av primærnæringen i flere land, utvikling av landsbyer og bærekraftige produksjonsmetoder,vil gjøre at flere vil kunne produsere mat og råvarer.
Ved å bevare naturen og utføre tiltak som kan redusere påvirkningene på matvarene fra klimaendringer, vil maten kunne vare lenger og fås bedre nytte av. Her kan man for eksempel se på konsekvensen av at regnskogen blir hugget ned. Rundt 260 millioner mennesker bor i regnskogen i dag. De fleste er fattige, og helt avhengig av det naturen gir dem i form av plante- og dyrelivet. Ikke bare får de mat, men fra plantene lages også livsviktige medisiner. Og mangel på medisiner, og en skjev fordeling av dem fører til at mange dør som ved enkle tiltak kunne vært reddet. Så hvordan kan man klare å fordele medisinen bedre?
Opplæring av medisinsk personell er viktig. I –landene kan gi støtte og opplæring til farmasøyter i eget hjemland.
Et annet stort problem i samfunnet i dag er at store bedrifter / leverandører har enerett på produksjon av viktige medisiner. På grunn av slike avtaler, blir livsnødvendige medisiner altfor dyre for fattige land, og for det offentlige helsevesenet i mange I-land. Her må et samarbeid på tvers av landegrenser i gang, slik at det kan jobbes med å utvide en non-profitt helsesektor. Andre instanser slik som «Leger uten grenser» har blant annet vært med på å grunnlegge en forskningsstiftelse for profittfri utvikling av nye medisiner.
Videre bør det jobbes med å prøve å få legemiddelprodusenter til å prioritere utvikling av legemidler det er størst behov for, enn å utvikle dem som selger best i kjøpesterke land.
Et annet viktig element er at skille mellom privat og offentlig sektor må bort. Det bør ikke være mer lønnsomt å jobbe i privat sektor enn i offentlig. Lik lønn, for likt arbeid er noe ethvert land bør ha som hovedregel. Bare slik vil vi unngå et klasseskille i helsevesenet. Vi kan ikke ha et samfunn der bare de mest velstående har råd og tilgang på de beste medisinene.
Et annet tiltak for å fordele legemidler bedre, er å få ned bruken av antibiotika i I-landene. Klarer vi det, unngår vi mange tilfeller av resistente bakerier, og «overfloden» av antibiotika medisinen kan sendes til U-land som har en stor mangel på denne type legemiddel. I mange afrikanske land er det stor spredning av hepatitt B, pga lite bruk av antibiotika.
Begrunnelser og motforestillinger
Legemiddeldonasjon kan være en god måte å hjelpe mennesker i andre land på. Særlig kan det å donere legemidler være aktuelt når det skjer store katastrofer, som naturkatastrofer, sult, epidemier og krig, men også som en form for mer langvarig bistand. I katastrofer kan mottakerlandet ha vanskeligheter med å sikre at sine innbyggere får den medisinen de trenger, samtidig som innbyggerne trenger mer medisiner enn til vanlig. Å donere legemidler som donorlandet ikke trenger til land som trenger det kan være en god og nyttemaksimerende løsning. Legemidler som donorlandet ikke trenger sendes til land med store medisinmangler, som dermed får dekket sine medisinske behov. På denne måten bekjempe utbredte og farlige sykdommer, noe som er en målsetning for alle – både donorland og mottakerland. På denne måten kan medisiner som kanskje måtte destrueres i et land komme til nytte i et annet.(21)
Kritikk
På tross av gode argumenter for legemiddeldonasjon, kan det også føre med seg utfordringer. Endel problemer har oppstått i gjennomførelsen av slike donasjoner. Donorland kan sende unødvendige medisiner med merking og emballasje på et språk som ikke brukes i mottakerlandet eller i andre former enn det som er vanlig i mottakerlandet. Kostnader av frakt, toll og eventuell destruering av unødvendige legemidler kan ende opp med å bli større enn den verdien de brukbare donerte legemidlene har. Kortsiktige donasjoner med legemidler av for liten kvantitet slik at det ikke sikrer en bærekraftig behandling er også et problem. WHO har utviklet sine retningslinjer for legemiddeldonasjoner for å unngå dette, men det er likevel ikke alle som følger disse. (20)
Lav kunnskap og liten erfaring med utenlandske medisiner hos helsearbeidere i mottakerland kan føre til feil bruk. Legemidler som blir sendt til varmere land med dårlig tilgang på strøm har kanskje ikke kapasitet til å oppbevare legemidlene korrekt for eksempel ved å oppbevare legemidlene varmere enn tiltenkt i mangel på kjølerom eller ved å stable dem i mangel på oppbevaringsplass. (15)
Hva er legemiddeldonasjon?
Table of Contents
Tidligere donasjoner og status i dag
I flere tiår har forskjellige land og organisasjoner drevet med legemiddeldonasjon. Til tross for at den har gode hensikter, så har den likevel skapt mer problemer enn det den har vært til hjelp. Årsaken til at det har blitt slik, er at de medisinene som blir sendt til utviklingslandene er som oftest medisiner som mottakerlandene ikke trenger eller har bruk for.
Granås og Bakken (2013; s.280) skriver om situasjonen i Armenia etter jordskjelvkatastrofen i 1988. Landet fikk tilsendt tonnevis av legemidler, som var over grensen for behovet. Av disse var 8 % gått ut på dato og 4 % ble ødelagt på grunn av frost. Av de resterende 88 % var 42 % brukbare under en nødsituasjon (6).
Denne hendelsen vekket en del oppmerksomhet på grunn av de negative konsekvensene den førte til (1).
Et annet eksempel på et donasjonsproblem skjedde under uavhengighetskrigen i Eritrea i 1989. Store mengder utgåtte legemidler ble sendt til dette landet, og det førte til at landet måtte bruke et halvt år på å bli kvitt kun en del av hele donasjonen (6).
Ifølge Granås og Bakken (2013; s.280) har det senere kommet flere og verre rapporterte tilstander fra land som f.eks. Bosnia, Indonesia, Tyrkia og Palestina. Fra 1992-1995 var Bosnia et land som opplevde mislykket legemiddeldonasjon. Landet satt igjen med 800 tonn legemidler som var ubrukelige. I tillegg så måtte de bruke store summer for å bli kvitt legemidlene på en forsvarlig måte. For å utføre dette så måtte de da få støtte fra EU.
I 2004 skjedde det noe liknende i Indonesia, etter tsunamien. De fikk tilsendt 600 tonn legemidler som enten hadde gått ut på dato eller hadde veldig kort holdbarhet (6).
I tillegg til problemer som har med tilsending av for mange legemidler, og kostnadene som må brukes for å destruere dem, så har det vært andre tilfeller der legemiddeldonasjon har ført til personlige skader. For eksempel så mottok Sudan i 1990 legemidler som var merket på fransk og som til og med var delvis brukt. Hendelsen skapte problemer siden fransk ikke var et språk som ble brukt av den sudanske befolkningen. Mange av legemidlene var ikke relevante for situasjonen og noen av dem var farlige. Et annet eksempel er fra Litauen i 1993 der noen kvinner mistet synet sitt midlertidig etter å ha brukt donerte legemidler. Dette var på grunn av en misforståelse for hva legemidlene skulle brukes for (6).
De følgende landene kan mene at industriland bruker slike anledninger til å kunne sende bort legemidler som de ikke vil ha slik at de kan bli kvitt de. De legemidlene som ikke selger godt og som det er mye av, kan de velge å sende bort. På denne måten kan de få plass til å produsere nye medisiner som har større etterspørsel, og som de kan selge med høyere priser. Når mottakerland får tilsendt legemidler, må de hente inn sine egne fagfolk som har kunnskap om medisiner, betale frakt selv og sørge for å få registeret dem selv. Problemene som legemiddeldonasjoner har skapt har ført til at WHO, verdens helseorganisasjon, har innført internasjonale retningslinjer. Disse er ikke bindene og har derfor ikke ført til store forbedringer innenfor dette emnet (1).
Retningslinjer
På grunn av tilstandsrapportene på de dårlige donasjonene som har blitt gjennomført opp gjennom tidene (1), lagde WHO i 1996 internasjonale retningslinjer for legemiddeldonasjoner. Den andre utgaven kom i 1999 (6), og de internasjonale retningslinjene ble sist revidert i 2010 og publisert i 2011 (7). Norge var et av landene som også lagde nasjonale retningslinjer (rundkskriv IK-17/97) (1).
Målet med retningslinjene er å forbedre kvaliteten på legemiddeldonasjoner, ikke å stoppe dem. Både WHOs internasjonale retningslinjer og de norske retningslinjene bygger på fire grunnprinsipper:
1. Maksimalt utbytte for mottaker i størst mulig grad.
Alle donasjoner bør være relevante for mottakerland og skje etter uttrykt behov. Mengde av legemidler som blir donert skal også være tilpasset mottakerlandets behov. Donasjoner som ikke er oppfordret frarådes. Mottakerland skal altså gi samtykke på donasjonen på forhånd før legemidler sendes. Dette gir mottakerland mulighet til åavslå eventuell donasjon av legemidler. Hvis ikke så blir store mengder av ubrukelige legemidler sendes til spesielt fattige land, som igjen må bruke enorme penger for å bli kvitt spesialavfallet på en forsvarlig måte. Ofte blir fattige land en søppelbøtte for legemidler som ikke kan brukes i vesten.
Ved krisesituasjoner trenger ikke dette kravet å gjelde, så lenge legemidlene som sendes er på FNs liste over legemidler som kan sendes i krisesituasjoner (7).
2. Respekt for mottakers behov og autoritet.
De fleste helsearbeidere i mottakerland har liten opplæring i for eksempel å begrene dosering av andre styrker. Der opplært i å bruke bestemte legemiddelformer (f eks. tabletter, stikkpiller, miksturer) og styrker, og kan ikke stadig skifte behandlingsopplegg. Så derfor om det er mulig, bør legemidlene som sendes være i de samme formene og styrkene som er vanlig å bruke i mottakerlandet. Det samme gjelder språket altså legemidler bør merkes med et språk som mottakerlandet forstår. Uforståelig språk skaper forvirring og vanskelighet for feilbruk og feildosering. 19Det er også viktig at legemidler som inngår i slike donasjoner ikke er returmedisin fra pasienter. Holdbarheten på disse legemidlene bør være minst 1 år fra når legemidlene ankommer mottakerland. Utløpsdato skaper med hensyn til lagringsplass, og det krever ressurser å destruere legemidlene. 18
3. Krav til at kvalitet skal være likt for alle - dersom et legemiddel ikke er av bra nok kvalitet for donorland, er det heller ikke bra nok til å doneres (**7**).
Det er viktig at legemidlene som sendes er godkjente for bruk i mottakerlandet. De skal være oppført på den nasjonale legemiddelliste eller WHO sin liste over essensielle legemidler. Med tanke på dette, er det viktig at sender tenker på at regelverk i mottakerland kan være forskjellige fra giverlandet sitt, f.eks. når det gjelder klassifisering av narkotiske stoffer 15. Unntak fra dette er når nye sykdommer oppstår og legemidler for behandling av dem ikke nødvendigvis er godkjente enda.
Vi kan si at legemiddeldonasjoner er unødvendige når de skaper mer problemer enn de er til nytte. Kravene til legemidler som doneres er forskjellig fra kravene til for eksempel mat og klær. Legemidler kan være farlige hvis de ikke brukes og håndteres på en forsvarlig måte.
4. Effektiv kommunikasjon mellom sender og mottaker
Retningslinjene er nødvendige av flere årsaker. Sender av legemidler kan mene vel, men er ikke nødvendigvis klar over mulige negative konsekvenser som kan forekomme. Dette kan da være forårsaket av dårlig kommunikasjon mellom sender og mottaker. Sender bruker kommunikasjonen som et virkemiddel for å nå fram til mottakeren med et budskap. Budskapet bør være så klart som mulig. Hvis budskapet ikke kommer frem riktig så blir kommunikasjon dårlig som kan føre til at unødvendige donasjoner skjer.Norges bidrag
Statens Legemiddelverk gir eksporttillatelse på legemidler og er opptatt av å sikre at gavesendinger fra Norge skal være etisk og faglig forsvarlige. Statens Legemiddelverk er underlagt helse- og omsorgsdepartementet, og har som oppgave i å sikre god kvalitet ved behandling med legemidler.
Norge følger retningslinjene som er satt av WHO, og de sier at enkeltpersoner ikke kan donere legemidler til andre land – det er kun Legemiddelverket bestemmer hvem og hva som skal gis bort. Det er mange faktorer som fører til at enkeltpersoner ikke kan donere bort legemidler; bruksanvisning er på norsk, alle sjekkpunkter må være kontrollert – hvis man skal donere bort vaksiner må man passe på at vaksinen holder optimal temperatur gjennom hele reisen og destrueringskostnader. (12)
Men det finnes organisasjoner som jobber for å bedre tilstanden i u-land:
Farmasøyter uten grenser (FUG) er en organisasjon som bidrar med hjelp i land som Zambia, Mali og Ghana. Farmasøyter uten grenser har høy kompetanse innen legemiddelområdet, og er en uavhengig organisasjon. De bidrar ikke direkte med donasjon av legemidler- fordi det krever et tett samarbeid, der det må være samsvar mellom donasjon og behov.(13)
Mennesker i Norge kan donere penger til organisasjonen ved å enten være medlem eller bare donere et eller flere enkeltbeløp. Disse pengene blir da brukt på å kjøpe legemidler fra lokale leverandører ut fra det enkelte helsesentrets behov.
Det er ikke bare farmasøyter uten grenser som bidrar med hjelp i land som har behov for legemidler. Vi har Norges Røde Kors, som har en lang og sterk tradisjon på å svare hurtig ved ulike kriser og katastrofer der det er behov for helsehjelp verden over.(23)
Kirkens nødhjelp, som hjelper til i land som Afghanistan, Etiopia, Haiti, Kenya, Kongo og Malawi.(24)
Andre organisasjoner som hjelper til er: Norsk folkehjelp, Flyktinghjelpen og Leger Uten Grenser.
Disse organisasjonene har alle til felles at de ikke frakter med legemidler fra Norge, de bruker en andel av pengene de har samlet inn til å kjøpe medisiner lokalt.
Ansvar i krisesituasjoner
Det er ingen spesifikke institusjoner eller organisasjoner som har lovpålagt ansvar for å koordinere legemiddeldonasjon, dette er hovedsakelig basert på frivillig arbeid. Legemiddelfirmaer kan donere legemidler, enten direkte eller gjennom frivillige organisasjoner (f.eks. FUG). I tillegg kan også legemiddeldonasjoner komme i form av bistand fra myndigheter (5)
WHO har laget egne retningslinjer for legemiddeldonasjon. Dette er ikke internasjonalt regulerende lover, men en guide for hvordan arbeidet bør foregå, blant annet for at mottakerlandet skal få mest mulig utbytte av hjelpen. Land, organisasjoner og firmaer som donerer legemidler oppfordres derfor til å følge disse retningslinjene.
Selv om legemiddeldonasjon gjerne er velment, er ikke alltid donorene klare over hvilke negative konsekvenser det kan føre til for mottakerlandene. Et stort problem opp igjennom årene har vært donering av ubrukelige legemidler, slik som medisiner merket på fremmede språk eller som ikke er kjent for helsepersonellet i mottakerområdet, medisiner med svært kort holdbarhet eller som allerede er utgått på dato og medisiner som det ikke har vært behov for i det kriserammede området. De største årsakene til at disse problemene er så vanlige, er at mange tror at u-land og kriserammede områder kan dra nytte av hva som helst som kan doneres, og/eller at det er mangel på kommunikasjon mellom donor og mottaker og dårlig koordinering av arbeidet. Dette fører da til at unyttige legemidler doneres, og mottakerlandet blir sittende igjen med mer arbeid og større utgifter for å måtte kvitte seg med disse legemidlene på en forsvarlig måte i ettertid. (7)
For å unngå disse problemene, oppfordres det, i tillegg til å følge retningslinjene, å inngå et samarbeid med Global Health Cluster, som også er organisert av WHO. Global Health Cluster består av forskjellige organisasjoner som samarbeider om helsetiltak i kriserammede områder. GHC bidrar til at organisasjonene samarbeider og kommuniserer mer med lokale helsemyndigheter, og legger til rette for et mer effektivt tverrfaglig samarbeid og bruk av tilgjengelige ressurser på en måte som gir større utbytte.( 22)
Det finnes 48 GHC-partnere på globalt nivå og mer enn 300 partnere på nasjonale nivåer. Disse er blant annet internasjonale organisasjoner og FN-organisasjoner (WHO, UNICEF osv.), frivillige organisasjoner, nasjonale myndigheter, Røde Kors/Røde Halvmåne, opplæringsinstitusjoner og donororganisasjoner. (13)
Hvordan bør behovet for "mat og medisiner" best dekkes i verden?
I verdenserklæringen artikkel 1 står det som følger: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Med henvisning til menneskerettighetene bør nok tilgang til mat og medisiner være en menneskerett for alle. Likevel ser vi en stor forskjell, avhengig av hvor man bor i verden i dag. Den største forskjellen ser vi mellom industrilandene og utviklingslandene. Det produseres nok mat og medisiner i verden til å sørge for at hele verdens befolkning kan leve et sunt, friskt og godt liv, men fordelingen av godene har gått galt.
I dag er 795 millioner mennesker rammet av sult i verden, videre opplever 2 milliarder mennesker manglende matsikkerhet i perioder. Barn er spesielt sårbare, og en tredjedel av alle barnedødsfall i u-land skjer på grunn av sult. De viktigste hovedårsakene til sult er naturkatastrofer, konflikter og krig. I tillegg er et underutviklet landbruk, den globale finanskrisen og klimaendringer andre viktige faktorer som har ført til en økning i antall mennesker som sulter. Det er utviklingsland i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara, hvor prosentandelen sultlidende per innbygger er høyest(10).
Kronisk sult er den største helserisikoen på verdensbasis, større enn HIV/AIDS og tuberkulose til sammen. I tillegg er opptil 2 milliarder mennesker rammet av sykdommer forårsaket av vitamin-og mineralmangel, og ifølge WHO er mangel på jern, vitamin A og sink blant de ti vanligste dødsårsakene i utviklingsland.
Sult er et løsbart problem, men det krever felles innsats på tvers av landegrenser og mellom land i den vestlige verden. Det finnes flere løsninger og Utviklingsfondet foreslår følgende tiltak for å utrydde sult i verden: Økning av primærnæringen i flere land, utvikling av landsbyer og bærekraftige produksjonsmetoder,vil gjøre at flere vil kunne produsere mat og råvarer.
Ved å bevare naturen og utføre tiltak som kan redusere påvirkningene på matvarene fra klimaendringer, vil maten kunne vare lenger og fås bedre nytte av. Her kan man for eksempel se på konsekvensen av at regnskogen blir hugget ned. Rundt 260 millioner mennesker bor i regnskogen i dag. De fleste er fattige, og helt avhengig av det naturen gir dem i form av plante- og dyrelivet. Ikke bare får de mat, men fra plantene lages også livsviktige medisiner. Og mangel på medisiner, og en skjev fordeling av dem fører til at mange dør som ved enkle tiltak kunne vært reddet. Så hvordan kan man klare å fordele medisinen bedre?
Opplæring av medisinsk personell er viktig. I –landene kan gi støtte og opplæring til farmasøyter i eget hjemland.
Et annet stort problem i samfunnet i dag er at store bedrifter / leverandører har enerett på produksjon av viktige medisiner. På grunn av slike avtaler, blir livsnødvendige medisiner altfor dyre for fattige land, og for det offentlige helsevesenet i mange I-land. Her må et samarbeid på tvers av landegrenser i gang, slik at det kan jobbes med å utvide en non-profitt helsesektor. Andre instanser slik som «Leger uten grenser» har blant annet vært med på å grunnlegge en forskningsstiftelse for profittfri utvikling av nye medisiner.
Videre bør det jobbes med å prøve å få legemiddelprodusenter til å prioritere utvikling av legemidler det er størst behov for, enn å utvikle dem som selger best i kjøpesterke land.
Et annet viktig element er at skille mellom privat og offentlig sektor må bort. Det bør ikke være mer lønnsomt å jobbe i privat sektor enn i offentlig. Lik lønn, for likt arbeid er noe ethvert land bør ha som hovedregel. Bare slik vil vi unngå et klasseskille i helsevesenet. Vi kan ikke ha et samfunn der bare de mest velstående har råd og tilgang på de beste medisinene.
Et annet tiltak for å fordele legemidler bedre, er å få ned bruken av antibiotika i I-landene. Klarer vi det, unngår vi mange tilfeller av resistente bakerier, og «overfloden» av antibiotika medisinen kan sendes til U-land som har en stor mangel på denne type legemiddel. I mange afrikanske land er det stor spredning av hepatitt B, pga lite bruk av antibiotika.
Begrunnelser og motforestillinger
Legemiddeldonasjon kan være en god måte å hjelpe mennesker i andre land på. Særlig kan det å donere legemidler være aktuelt når det skjer store katastrofer, som naturkatastrofer, sult, epidemier og krig, men også som en form for mer langvarig bistand. I katastrofer kan mottakerlandet ha vanskeligheter med å sikre at sine innbyggere får den medisinen de trenger, samtidig som innbyggerne trenger mer medisiner enn til vanlig. Å donere legemidler som donorlandet ikke trenger til land som trenger det kan være en god og nyttemaksimerende løsning. Legemidler som donorlandet ikke trenger sendes til land med store medisinmangler, som dermed får dekket sine medisinske behov. På denne måten bekjempe utbredte og farlige sykdommer, noe som er en målsetning for alle – både donorland og mottakerland. På denne måten kan medisiner som kanskje måtte destrueres i et land komme til nytte i et annet.(21)
Kritikk
På tross av gode argumenter for legemiddeldonasjon, kan det også føre med seg utfordringer. Endel problemer har oppstått i gjennomførelsen av slike donasjoner. Donorland kan sende unødvendige medisiner med merking og emballasje på et språk som ikke brukes i mottakerlandet eller i andre former enn det som er vanlig i mottakerlandet. Kostnader av frakt, toll og eventuell destruering av unødvendige legemidler kan ende opp med å bli større enn den verdien de brukbare donerte legemidlene har. Kortsiktige donasjoner med legemidler av for liten kvantitet slik at det ikke sikrer en bærekraftig behandling er også et problem. WHO har utviklet sine retningslinjer for legemiddeldonasjoner for å unngå dette, men det er likevel ikke alle som følger disse. (20)Lav kunnskap og liten erfaring med utenlandske medisiner hos helsearbeidere i mottakerland kan føre til feil bruk. Legemidler som blir sendt til varmere land med dårlig tilgang på strøm har kanskje ikke kapasitet til å oppbevare legemidlene korrekt for eksempel ved å oppbevare legemidlene varmere enn tiltenkt i mangel på kjølerom eller ved å stable dem i mangel på oppbevaringsplass. (15)
Table of Contents
Litteraturliste
1. Granås, A. G., Bakken, K. Samfunnsfarmasi - Legemiddelbruk og farmasøytisk profesjonsutøvelse. Bergen: Fagbokforlaget, 2010: 280
3. NTNU. Tidligere gitte eksamensoppgaver i sykdom og helse i Afrika våren 2007, http://www.svt.ntnu.no/san/Eksamensoppgaver/AFR1003_6007_alle.pdf (søkedato 14.09.2015)
5. World Health Organization (WHO). Donations of medicines and medical devices, http://www.who.int/medicines/areas/donations/en/ (søkedato 17.09.2015)
6. WHO. Guidlines for Drug Donations (1999), http://www.who.int/hac/techguidance/guidelines_for_drug_donations.pdf (søkedato 28.09.2015)
7. WHO. Guidlines for Medicine Donations (2011), http://apps.who.int/iris/bitstream/10665/44647/1/9789241501989_eng.pdf, s. 3 (søkedato 14.09.2015)
9. Ektvedt, I. J., Storeheier, K., Øyehaug E. FUG i Zambia. Norges Apotekerforenings Tidsskrift. 2007;115: 30.
10.Verdens matvareprogram (WFP). Fakta om sult, http://no.wfp.org/sult/fakta-om-sult (søkedato 29.09.2015)
11.Utviklingsfondet. Hvordan uttrydde sulten?, http://www.utviklingsfondet.no/milj-og-utvikling/sult-og-matsikkerhet/hvordan-utrydde-sulten/ (søkedato 28.09.2015)
12. Rundskriv 2004-2005 Retningslinjer for norske gavesendinger av legemidler https://legemiddelverket.no/Documents/Import%20og%20salg/Import-%20og%20grossistvirksomhet/Rundskriv%2004-2005%20Retningslinjer%20for%20norske%20gavesendinger%20av%20legemidler.pdf
13. WHO. About the Global Health Cluster, http://www.who.int/health-cluster/about/en/ (søkedato 28.09.2015)
14. Farmasøyter Uten Grenser (FUG). Vårt mål, http://fugnorge.no/om_fug_norge_1/ (søkedato 14.09.2015)
15. Hauge, Camilla (2010). Farmatid. Farmasøyt i Afrikas varme hjerte, http://www.farmatid.no/artikler/farmasoyt-afrikas-varme-hjerte (søkedato 29.09.2015)
16. Apotek 1. Retur og destruksjon av legemidler, https://www.apotek1.no/bruk-av-legemidler/retur-og-destruksjon-av-legemidler (søkedato 29.09.2015)
17.VG http://tpn.vg.no/intervju/slik-vil-han-redde-verdens-fattigste-syke-barn/1644?page=330
18. https://legemiddelverket.no/Documents/Import%20og%20salg/Import-%20og%20grossistvirksomhet/Rundskriv%2004-2005%20Retningslinjer%20for%20norske%20gavesendinger%20av%20legemidler.pdf
20. International journal of health planning and management (6 September 2007) Wiley InterScience Optimizing in-kind drug donations for Tanzania—a case study Hentet [04.10.16] fra: (www.interscience.wiley.com)( http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/hpm.901/pdf)
21. The BMJ (1996) Guidelines for drugdonations Hentet,[04.10.16] fra: http://www.bmj.com/content/314/7082/737#F2
22. WHO Health Cluster Guide - A practical guide for country-level implementation of the Health Cluster (chapter 1) [Søkedato 01.10.16] http://www.who.int/hac/network/global_health_cluster/chapter1.pdf
23. Norge Røde Kors http://fugnorge.no/om_fug_norge_1/ (søkedato 09.10.2016)
24. Kirkens Nødhjelp https://www.kirkensnodhjelp.no/her-jobber-vi/(søkerdato 09.10.2016)